ARBEIDSKRAV
2
SAMSKRIVINGSOPPGAVE
I BLOGG
Lærings- og/eller motivasjonsteori og
konsekvenser for lærerrollen.
BEHAVIORISME
Malen Erichsen
PPU, HVL, STORD
1177 ord
INNHOLD
1.0
INNLEDNING
2.0 KLASSISK
BETINGING
2.1
BEHAVIORISMEN
2.2 OPERANT
BETINGING
3.0 AVSLUTNING
LITTERATUR
Sønnen min på snart tre år responderer på det behavioristiske
perspektivet. Han er et åpenlyst og perfekt eksempel på hvordan operant betinging manifesterer seg. Han
vil ikke dele, han vil ikke spise middag, han vil ikke pusse tennene. Ved bruk
av behavioristiske metoder, som ros, deler, spiser, og pusser han gjerne.
Behovet for denne atferdsteorien diskuteres, og fokuset i den norske skolen i
2018 er dratt godt ifra, og inn på andre læringsteorier. Erfaringsmessig tror
jeg det behavioristiske perspektivet er mer brukt og innbarket i skolen enn
lærere, skole og samfunn innrømmer, men jeg tror det blir misforstått og
misbrukt. Jeg mener de systematiske forsterkningene behaviorismen står inne for
med fordel kan benyttes i skolens fargerike hverdag, men ikke alene. I dette
blogginnlegget vil jeg kort forklare begrepet klassisk betinging og gjøre rede
for behaviorismen i generelle korte trekk. Jeg skal skrape på toppen av
isfjellet operant betinging som en underkategori og samtidig kommentere hvilke konsekvenser retningen har, eller kan få, for min
rolle som lærer.
Som en forløper til behaviorismen regnes klassisk betinging. Psykologen Ivan Pavlov (1849-1936) gjorde
eksperimenter og utviklet klassisk betinging. Begrepet omfatter betinget
stimulus og betinget respons som faktorer for læring (Solerød, 2012, s. 218). I
klassisk betinging stilles det ikke krav til organismen (individet), og man
anser den betingede responsen som automatiske reaksjoner (Manger, Lillejord,
Nordahl & Helland, 2013, s. 215).
”Selv om behavioristisk
orienterte teoretikere ser på mennesket som en organisme med tanker, følelser
og motivasjon, har de vært mest opptatt av atferd som kan observeres, og ikke
av de indre tankemessige prosessene.” (Manger et al.,
2013, s. 212).
Med John B. Watson (1878-1958) som grunnlegger utviklet behaviorismen
seg tidlig på 1900-tallet (Solerød, 2012, s. 219). Med sitt i mine øyne,
tankeløse og hjerteskjærende eksperiment, gjorde Watson den ni måneder lille
gutten Albert redd for en hvit rotte, og observerte utfallet. Watson utløste
høye lyder, noe Albert allerede var redd for, hver gang Albert ble disponert
for dyret. Dette førte til at han ikke bare ble redd for den hvite rotta, men
også hvite kaniner, hunder og pelsskinn. Den betingede stimulusen, rotta, og
den betingede responsen, frykten, ble utgangspunktet for en generalisering der
Albert var redd for flere ting (Solerød, 2012, s. 219). Watson mente at fobier
hos mennesker har rot i denne typen klassisk betinging, og at det teoretiske
målet skulle være å forutsi og kontrollere atferd. Han ønsket å understreke den
store betydningen av miljøpåvirkning, og hadde utsagn om at han kunne gjøre
barn om til hva som helst om han hadde tilgang på et dusin av dem (Manger et
al., 2013, s. 214).
Jeg tenker at det er fint at han ikke hadde den
tilgangen, og føler et ubehag over at vi har lært noe av John B. Watson. Enda
det kan tenkes at eksperimenter for å bevise hans tanker kunne blitt gjort på
helt andre, og heller kjærlige måter, må man dessverre innrømme hans navn i
lærdommen om behaviorismen. Det er viktig å være oppmerksom på at behaviorismen
kan anvendes på feilaktige og ufullstendige måter, men metodene har likevel sin
legitime plass i det teoretiske landskapet (Ogden, 2012, s. 74). For meg forklarer Ogden det som at man kan bruke de behavioristiske metodene i konkrete tilfeller, men likevel være varsom på hvordan man henvender seg til elevene i form av den. Et eksempel ifra mitt klasserom i Kunst og Håndverk for 5. klasse, kan være hvis jeg stadig gir reprimander foran klassen til eleven som ikke sitter på plassen sin når informasjon blir utgitt. Kanskje vil eleven innrette seg etterhvert på bakgrunn av den ubehagelige situasjonen som oppstår ved tilsnakk, men slik jeg forstår Ogden vil det være mer gunstig heller å rose den samme eleven for de gangene han mestrer å sitte i ro (Ogden, 2012, s. 74).
At Pavlovs prinsipper kun forklarte fysiologiske og emosjonelle
reaksjoner ble konstatert av Burrhus Frederick Skinner (1904-1990) (Manger et
al., 2013, s. 215). Skinner hadde en rotte som han plasserte i et bur. Når den
sprang rundt i buret kom den til slutt inntil et håndtak som ga rotta mat.
Neste gang gikk det fortere for rotta å finne frem til håndtaket som ga mat, og
etter hvert dyttet rotta i håndtaket med en gang. Operant betinging blir brukt som begrep for å forklare
eksperimentet, ettersom rotta måtte være aktiv for å skaffe belønningen (maten) (Solerød, 2012, s. 219). Skinner forklarte det
slik: ”En særlig atferd har større sjanse
for å vise seg hvis dens tilsynekomst blir etterfulgt av forsterking, som er en
konsekvens som er ønskelig fra organismens synsvinkel” (Solerød, 2012, s.
219).
Innenfor behavioristisk læringstradisjon er Skinner regnet som
pioneren. Individets atferd og handlinger ble satt i fokus med sitt opphav i en
naturvitenskapelig tradisjon, noe som impliserte observasjon av endringer som
nødvendig, viktig, og riktig. Det sentrale begrepet i operant betinging er forsterking. Gjennom belønning av det
positive forsterkes atferd, og sannsynligheten for at atferden gjentas øker (Lyngsnes & Rismark, 2014, s. 53). En forsterking kan være både materiell
eller sosial, og kan bestå av virkemidler kun fantasien setter grenser for. I
mange sammenhenger blir ros omtalt
som distinktivt. Budskapet er i sin absolutte helhet at det er langt mer effektivt
å rose elever for positiv atferd enn å gi dem straff for atferd som ikke er ønskelig (Ogden, 2012, s. 49).
Selvsagt, kan man
tenke, at min tre år gamle sønn responderer på ros. Selvsagt, vil også noen si
det er, at de yngre klassetrinnene responderer godt på operant betinging i form
av ros. For min undervisning er det merkbart hvilke forandringer enn kan
observere om man roser riktig, i alle trinn. Ettersom jeg gravde dypere i
operant betinging kunne jeg trekke klare linjer til min egen undervisning, og
reflektere over på hvilken måte jeg benytter meg av ros, og hvilken effekt det
har på hver enkelt elev. Min utfordring i framtiden vil bli å være mer bevisst
i hvilke sammenhenger jeg roser, eller på andre måter forsterker atferd jeg
ønsker, eller ikke ønsker
Behaviorismen fikk lite gjennomslag i praksis ettersom den raskt fikk
dårlige tilbakemeldinger i pedagogiske miljøer (Ogden, 2012, s. 74). Vitenskapen skulle i følge behavioristene
ikke blande inn indre mentale prosesser (Solerød, 2012, s. 219).
Behaviorismen, og
operant betinging, står likevel igjen som viktig å være seg bevisst i
læringssituasjoner. Hvis hjelpsomhet, kreativitet, elevsamarbeid roses,
formidler læreren også moralske læresetninger (Ogden, 2012, s. 51). Av Skinner
ble ros sett på som en mulighet til å forsterke atferd kraftig. Hvorfor elevene
blir forsterket, hvilke forsterkere elevene setter pris på, og hva lærere
ønsker at elevene skal gjøre må lærerne da ha klart for seg (Manger et. al.,
2013, s. 2017).
Behaviorismen, og her
under operativ betinging, er for meg en informasjonskilde hvor jeg trekker ut
de punkter jeg finner troverdige og levedyktige i mitt klasserom. Jeg ser at
forsterking har effekt, men jeg ser også at behaviorismen som læringsteori er for
snever. Jeg ser frem til å lese videre litteratur, og dra ut alt mine elever
kan få positivt utbytte av.
LITTERATUR
Lyngsnes, K. & Rismark, M. (2014). Didaktisk arbeid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Manger, T., Lillejord, S., Nordahl, T. & Helland, T. (2013). Livet i skolen 1. Bergen:
Fagbokforlaget Vigomstad & Bjørke.
Ogden, T. (2012). Klasseledelse, praksis, teori og forskning (1. utg.). Oslo: Gyldendal Norsk
Forlag.
Solerød, E. (2012). Pedagogiske grunntanker -i et
dannelsesperspektiv (3. utg.). Oslo:
Universitetsforlaget.